Det store valget

For meg har ikke det å dra til utlandet for å få assistert befruktning for enslige vært noe tema tidligere. Det å få barn har hele tiden handlet om kjærlighet mellom to mennesker som skaper dette live. Det å dra på byen for å skaffe meg en helt tilfeldig mann for å bli gravid, har jeg ikke mye respekt for. Det er ikke rett for noen av partene. Vi er litt sånn vi mennesker at vi skal gjøre det på den «vanlige» måten som folk flest gjør. Skape kjernefamilien med mor, far og barn, også skal vi se lik ut på utsiden alle sammen.

Det var en sommerkveld sent i august. Det var utrolig varmt, og ingen ting er vakrere enn når Trondheim bader i sol. Det var en herlig kveld og alt lå til rette for at det skulle bli en fin og minnerik kveld. Og det ble det... på godt og på vondt. Jeg tok bussen til byen og møtte ei venninne for middag og noen glass vin. Og det er her det hele startet. For under middagen som varte i fire timer gikk med på at min venninne og jeg kranglet om nesten alt. Vi har faktisk aldri kranglet så mye noen gang til sammen som vi gjorde den kvelden. Og det eneste vi kunne være enige om, var at vi var uenige. Alt vi var uenige om skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men en ting handler egentlig om alt som livet mitt nå skulle dreie seg om.

Venninnen min sa noe som såret meg, som kanskje var den siste brodden som skulle til for at jeg selv skulle sette meg ned og finne ut hva det jeg egentlig ville med livet mitt. Vi kranglet om masse forskjellige ting, og plutselig sier hun at min biologiske klokke begynte å tikke.. Altså; tiden for å kunne få barn begynte å renne ut for meg. Hun sa at jeg ønsket meg barn, men ikke mann, så hvorfor ikke bare dra til Danmark. Jeg ble så sint og følte meg uforstått. Ja, hun hadde rett i at jeg ønsker meg barn, men hun har totalt misforstått om den på standen at jeg ikke ønsker meg mann. Akkurat i den tiden var det bare det jeg ønsket meg, men jeg har ikke funnet ham. Jeg har kanskje ikke vært så aktiv som jeg kunne ha vært, men jeg har liksom ikke fått det til. Hvordan kunne hun mene noe om dette, noe hun absolutt ikke viste noe om.

Når jeg dro hjem den kvelden, var jeg både mett, noe beruset og meget forbannet. Like mye beruset kanskje som forbannet. Hvem tror hun egentlig at hun er som kan tillate seg og påstå noe så bastant om min livssituasjon?

Når jeg kom hjem tok jeg med meg hunden min Teo og gikk en dobbelt så lang kveldstur som vi pleier. Da vi gikk, gikk jeg og snakket høyt om alt det vi hadde snakket og kranglet om. Sinna som jeg var. Når vi kom hjem igjen, satt jeg meg på terrassegulvet og koste med Teo. I andre etasje sto vinduet til naboen åpent på vidt gap. Det var jo varmt. Der hørte jeg at han hadde besøk av kjæresten sin. Det kom en tristhet over meg som jeg ikke helt klarte å stoppe. Var jeg liksom så håpløs at jeg selv ikke kunne skaffe meg det livet? Og hvilket liv har jeg egentlig? Har jeg det livet jeg ønsker meg? Disse spørsmålene viser seg å være noe av de viktigste spørsmålene jeg har stilt meg.

Den kvelden bestemte jeg meg for at jeg skulle bli mamma. "Koste hva det koste vil", tenkte jeg. Og jeg skal gjøre det alene. Jeg skal reise til Danmark for å få hjelp til å bli gravid. Jeg vil ikke vente til jeg treffer den rette. Det kan jo ta en evighet i det tempoet jeg har lagt opp til. Først skal jeg finne ham, også skal vi bli kjent, også skal vi flytte sammen, også skal vi finne ut om vi vil tilbringe livet sammen. Nei, det har jeg ikke tid til. Jeg gjør det... Også er det jo slik at det er jo ingen garantier for at jeg kan få barn etter passert 40 år heller. Det er det naturen som bestemmer. Og vil jeg egentlig vente til jeg blir så gammel? Nei, det vil jeg ikke. Jeg vil ha noe som er mitt. Jeg vil være mamma til et lite lykketroll (bokstavelig talt) som er svært ønsket velkommen til verden. Det skal få hele hjertet mitt. Jeg vil skape et liv, et liv som jeg + En skal ha sammen. Så får mann komme senere...

Når jeg la meg den kvelden sa jeg til meg selv at jeg må kjenne etter når jeg våkner uten alkoholrus, for fylla har som oftest skylda tenkte jeg.

Og det gjorde jeg. Da jeg våknet dagen etter kjentes det som om det var en brikke i livet mitt som hadde falt på plass. Det var helt underlig. Det var som om at dette var helt riktig. Jeg kjente at jeg ble glad når jeg tenkte på det.

På kvelden dagen etter var det et program på NRK1 som het Ønskebarn. Det handlet om tre personer. En journalist, en donor og en dame som skulle til Danmark for å få barn. Var det tilfeldig at akkurat det programmet ble sendt på tv dagen etter? Neppe.. Vi skal ikke snakke så mye om skjebnen og alt det der, men noe tror jeg faktisk at ikke er tilfeldig. Dette tror jeg ikke var tilfeldig. Og det var så flott. Jeg fikk innblikk i tankene til damen som skulle til Danmark for å få assistert befruktning, og hva hun tenkte. Vi fikk også et innblikk i livet til han som var donor. Det ble liksom et svar på at det jeg hadde bestemt meg for var riktig.

Jeg gikk lenge og tenkte på det alene, fordi jeg turte ikke å slippe det så raskt. Noe er å skape forventninger til andre, men først og fremst var jeg redd for å skape forventninger for meg selv. Etter at jeg hadde turt å kjenne på tanken, og det å si til meg selv; at dette skal jeg gjøre, hadde jeg også noen nedturer med tanke på om dette var rett for meg. Tanken på at jeg skulle ha ansvaret for et barn helt alene, føltes skremmende. I noen år før dette opplevde jeg en slags «depresjon» når jeg så mødre med barnevogn og de glansbildene som ble lagt ut på facebook når nye småtroll ble skapt. Men nå var dette borte. Nå ble det at jeg så babyer på butikken eller på facebook på en annen måte, jeg var ikke sint og lei meg lengre. Jeg ble bare nysgjerrig, og jeg ble betatt. Betatt av den lille skapningen som så uskyldig ut i den nye verdenen. Jeg ble rolig av det og jeg ble glad.

Etter at jeg hadde tenkt på dette noen måneder alene, bestemte jeg meg for å fortelle det til foreldrene mine. Jeg var spent på hva de kom til å si, og om de støttet meg. Overraskende nok så gjorde de det. Er det ikke sånn at foreldre ønsker sine barn det beste? Mamma sa hun hadde tenkt på alternativet for meg, og ble egentlig ikke så overrasket. Det overrasket meg faktisk litt. Pappa sa han støttet meg fullt ut så lenge jeg ikke ga opp letingen etter den store kjærligheten. Han er veldig opptatt av at jeg skal oppleve det. Og det skjønner jeg godt. Han har jo mamma, og de har opplevd hva kjærlighet betyr.

En sen høstkveld gikk søskenbarnet mitt og jeg, som også er min beste venn, ut for å spise reker og drikke vin. Det var en helt fantastisk kveld. Jeg kjente at jeg ville fortelle henne hva jeg hadde bestemt meg for, men jeg måtte komme meg i "form" først for å tørre og si det. Jeg ante jo ikke hva hun kom til å si. Det rare er vel at vi er svært opptatt av hva de rundt oss mener.

Ut på kvelden etter noen glass vin, fortalte jeg det til henne. Hun var så glad på mine vegne at vi begge måtte tørke tårene. Vi snakket litt rundt det og jeg kjente at jeg var glad for at jeg hadde fortalt henne dette.

Vi snakket om mye annet etter dette, og et lite øyeblikk ble Lisbeth litt stille, så sa hun; Anne Berit, jeg vil ikke at du skal gå gjennom dette alene, så hvis du vil, vil jeg være med deg på reisen, og jeg kan være med på fødselen. Tårene bare rant hos oss begge. Det må vel være det vakreste noen kan tilby seg? Da visste jeg at jeg kom ikke kom til å bli alene om dette. Jeg har de beste rundt meg. Mamma, pappa og Lisbeth. Etter hvert fortalte jeg det til mine søsken også. De fikk jeg også full støtte fra. Broren min ble veldig stille, men det er vel bare slik han er. Lik sin far.

Også kommer resten. OMG... Det er mye å sette seg inn i. Men det er også en reise som er fantastisk. Du blir kjent med deg selv, men også kroppen din. Jeg må bare si at jeg ikke ante hvordan kvinnekroppen fungerte før jeg startet med prosessen. Det kan hende at det er enklere å gjøre det på den naturlige måten. Da er det bare å ha sex og nyte det, om det går å si det sånn. Velger du å dra til utlandet for assistert befruktning, er det et helt hav av ting du må gjennom, tenke på og ikke minst bestemme deg for. Men "fyttirakkern" for en mestringsfølelse, og ikke minst en følelse av at du gjør noe riktig - når du gjør det på denne måten også. Målet er det samme - mammadrømmen!