Det er rart hvor lett vi kan se for oss ting, eller hvor lett vi kan føle noe som vi enda ikke har. Det samme gjelder det å føle at en elsker noen som enda ikke finnes.

Nå har jeg holdt på med denne prosessen i snart 2 1/2 år og har egentlig hele tiden prøvd å sett for meg hvordan jeg er som mamma. Jeg prøver å kalle meg selv mamma, men det er veldig fremmed for meg. Kanskje ikke så rart siden jeg ikke er det enda, men like vel så er det ganske fint å tenke på, at jeg forhåpentlig vis skal bli det en dag.

De 14 dagene etter at jeg har vært i Køben for behandling er lange ventedager. Og det er ikke så rart at en lar drømmene fare om at det kanskje vokser en liten spire inne i magen. En kan tenke at nedturen blir større hvis en tillater seg å tenke sånn, men jeg har valgt å heller ha store forhåpninger og kose meg med det, i stedet for å prøve å ikke tenke på det. Nedturen blir like vel stor, så da kan jeg heller fylle de 14 dagene med venting med noe koselig i stedet.

Det som kanskje har overrasket meg mest, er hvor mye du kan elske noen som enda ikke finnes. For det gjør jeg. Jeg aner ikke hvem dette er enda, men jeg kan allerede kjenne en tilknytning til dette barnet, selv om det ikke finnes. For en dag i framtiden håper jeg at det kommer, og kjærligheten har ligget der fryktelig lenge allerede, og lenger skal det vare <3

Anne Berit